Om kreft og kjærlighet

Foto: Calle Borchsenius

For 4 år siden døde broren min av kreft. Han ble bare 38 år. Nå er jeg eldre enn storebroren min. Det var ikke slik det skulle være.

Hensikten med denne bloggen er å motivere og inspirere meg selv og andre til et sunt og deilig liv. Men alle dager er ikke fulle av solskinn, glede og overskudd. Jeg syns det er viktig å skrive om dette også.

Idas dans

I sommer kjøpte jeg ”Idas dans”, en mors fortelling om året da den yngste datteren fikk kreft og døde. Jeg begynte på boken en tidlig morgen, og klarte ikke å legge den fra meg før den var ferdig lest på ettermiddagen. Min snille mann tok seg av barna, og lot meg ligge og lese ferdig boken mens regnet trommet på hyttetaket.

Det gjør vondt å lese slike bøker, men denne boken er vakker. Den gir en åpen og ærlig beskrivelse av hvordan det er å leve tett på en som har kreft. En som du er så uendelig glad i, en som er en stor del av deg selv og ditt liv.

Min bror Magnus

Broren min var en sterk, intelligent, rettferdig og helt spesiell person. Han hadde en psyke av stål, og møtte livets hindringer med en enorm pågangsmot, selvironi og vilje. Det var ingen som kunne le så deilig og befriende som broren min, jeg kan fremdeles høre latteren hans inni meg.

Magnus var der ubetinget for meg hvis det var noe galt, eller hvis jeg var lei meg. På mange måter tror jeg det var ingen som kjente meg så godt som det Magnus gjorde. Livet uten Magnus er bra, men veldig mange ganger tar jeg meg i å ønske at jeg kunne fortalt, vist eller opplevd ting sammen med ham. Men mest av alt savner jeg å vite at han er der for meg hvis jeg trenger ham, slik han alltid var der for meg da han levde.

Kreftmonsteret

Det verste med kreft er at det er en risiko for at man ikke overlever. Men nesten like ille er alt det forferdelige sykdommen, behandlingen og bivirkningene fører med seg. Alle kreftsykdommer er heldigvis ikke slik, men Magnus hadde en hissig kreftform der hele sykdomsforløpet var en ekstremt stor påkjenning. Til tider hadde han det rett og slett helt jævelig!

Kreften spredde seg, blant annet til hodet. Magnus skulle være forlover for sin beste venn som skulle gifte seg i Spania, men noen uker før bryllupet fikk han kraftige hodesmerter. Heldigvis klarte legene å dempe smertene med medisiner, og min sterke stae bror reiste til Spania der han var forlover og holdt tale for sin beste venn og hans brud. Tre mnd senere døde Magnus.

Et hjerte som blør

Jeg, som mange andre, har en tendens til å bli sterk og klar når andre trenger meg. Det gjorde jeg også da Magnus var syk. Noen ganger så jeg meg selv utenfra og undret meg over at jeg klarte å gå inn og ut av sykehuset og se hvor dårlig broren min var uten selv å dukke under.

Men noen ganger kjentes det som hjertet mitt skulle rives ut. Som den ettermiddagen jeg hadde med meg barbermaskin og barberte bort håret hans som hadde begynt å løsne i store dotter. Eller de periodene han gikk på cellegift og var så dårlig at han knapt kunne gå.

Ikke redd for å dø

Vi snakket ikke så mye om døden, fordi Magnus helt til det siste hadde et håp om at det skulle skje et under og at kroppen skulle vinne over kreftmonsteret. Jeg tror det var viktig og riktig at han gjorde det.

Men en gang sa han til meg: ”Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å ikke få leve!” Vakre, sterke ord, som jeg skjønner så ufattelig godt!

Livet er fullt av sorg og skuffelser, vi skal alle oppleve å miste flere vi er glade i, men jeg ønsker av mitt fulle hjerte at jeg og mine nærmeste skal slippe å møte døden så altfor tidlig en gang til. Akkurat som alle andre også ønsker.

Kreft er noe av det jeg er mest redd for. Likevel prøver jeg å minne meg selv og andre på at det heldigvis er veldig mange som overlever kreft. Og gjør de det ikke, så går livet sakte men sikkert videre for oss som blir igjen.

Og kanskje kan det å miste noen gjøre oss enda litt flinkere til å nyte hver dag og hver lille hverdagslige opplevelse som til sammen utgjør det som er livet.

 

Magnus og hans gode venn Henning i studietiden

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tags:  

Comments

Gry 04-09-2012, 09:42

Vakkert skrevet!

Reply
cathrine 20-09-2012, 21:14

Tusen takk:-) Er glad for at mange liker det. Var redd for at det ble for personlig..

Cathrine

Reply
Marianne Hågå Christophersen 04-09-2012, 20:30

Nydelig og rørende skrevet – og til ettertanke, Cathrine. Klem fra Marianne

Reply
cathrine 20-09-2012, 21:07
gunnhild 05-09-2012, 09:34

Jeg datt, på en eller annen måte, inn i siden din og har lest de vakre ordene dine om storebroren din. Sterke og sunne ord, fulle av kjærlighet og visdom.
Jeg er så enig med deg; kreft er helvete. Ingen velger å få kreft. Men kanskje vi kan si at vi velger hvordan vi møter den, når vi først har fått den slengt etter oss. Jeg pleier å si at hvis det overhodet finnes en positiv side med kreft, er det kanskje at sykdommen gir oss tid. Tid til å være den vi ønsker å være for den vi er glad i. Tid til å si det vi ønsker å si. Tid til avskjed. Det får vi ikke når noen dør brått og uventet.
Jeg ser du har lest Idas dans. Kanskje oppfølgeren kan gi deg noe. Etter dansen er kommet i pocket nettopp i disse dager.
Lykke til videre, fra GC

Reply
cathrine 20-09-2012, 21:05

Den boken skal jeg garantert lese! Denne bloggen er ganske ny, så jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg ser kommentarer før nå. Derfor litt sent svar. Idas dans var en nydelig bok! Kjenner meg igjen i veldig mye. Jeg er også enig med det du sier. Mistet min beste venninne som 18 åring i en trafikkulykke, og vet at det å miste noen så brått har en helt annen dimensjon. Og, det rare med kreften er jo at når man mister noen i kreft så er man nesten litt lettet, fordi de endelig får lov til å slippe alt det vonde. Men savnet etterpå er jo like stort. Jeg håper og ber om at jeg aldri aldri skal miste et barn slik du har gjort. Det må være det verste! Men da jeg leste boken din, tok jeg meg ofte i å tenke at dere var heldige som var så mange, og som fremdeles er så mange etter at der har mistet en umistelig datter. Jeg har ingen søsken lenger. Men, tapet av broren min ga oss det siste sparket som skulle til for at vi bestemte oss for barn nummer tre. Noe vi er veldig veldig glade for i dag! Ønsker deg og familien en fin hverdag fremover, og ser frem til å lese oppfølgeren av Idas dans!

Beste hilsen Cathrine B

Reply
Ellen 20-09-2012, 22:11

Så vakkert skrevet fra en fantastisk søster. Og så godt å lese om Magnus. Så herlig å se bildene, jeg kan høre latteren jeg også. Nå går vi snart inn i vinteren og jeg har i år som de siste årene lagt klar den siste julegaven, den fine lua. Den bringer lykke og gjør sterk, som han var. <3

Reply
cathrine 21-09-2012, 08:58

Huske veldig godt at jeg var med Magnus for å kjøpe luen til deg. Han hadde god smak når det gjaldt jenter den broren min:-)

Klem

Reply
Erik 05-09-2013, 23:29

De som vi elsker eier vi ikke, vi har dem bare til låns

Reply

Leave a Reply


Siste tweets

Matbloggtoppen